– og den nå litt ukjente veien frem til spill i Europa i 2005/06-sesongen.


En uventet sjanse og en helt ukjent motstander


Nå som Sola skal ut å spille i Europa igjen, så er det sikkert mange av dere som husker at dette ikke er første gangen at jentene våre får denne sjansen. Kanskje noen av dere til og med husker at den gang som nå, så var det også Kuban Krasnodar, den gangen omtalt som «et av verdens beste kvinnelag» av Aftenbladet, som var den store utfordringen Sola-jentene sto overfor. Men den spesielle veien frem til dette møtet med den russiske storklubben i midten av januar 2006, som egentlig ikke skulle kunne ha funnet sted, og de ofte vanskelige omstendighetene rundt det hele, i tillegg til Sola-jentenes imponerende prestasjon i Russland, er kanskje ikke lenger så kjent.

            Europacupen for cupvinnere (heretter bare referert til som «Europacupen» for enkelhets skyld) ble spilt mellom de lagene som kom langt i sine respektive nasjonale cuper (NM i Norge) med den spesielle vrien at lag som kom på 3. plass i gruppespillet til Mesterligaen (også kalt «Champions League») senere entret turneringen. For at et lag skulle få være med i Europacupen (sett bort ifra lag som entret fra Mesterliga-systemet) så måtte laget vanligvis minst ha vært semifinalist i en nasjonal cup. Da NM-finalistene for 2004/05-sesongen, Larvik og Byåsen, alt var klare for Mesterligaen, så var det Gjerpen og Stabæk (som begge hadde tapt sine semifinaler) som var satt opp med umiddelbar deltagelse i Europacupen. Etter at Sola ble slått ut av NM i 4. runde i en jevn bortekamp mot Gjerpen (sluttresultat 37–36), så skulle dette ha utelukket deltagelse i Europacupen fullstendig. Men ingen hadde helt regnet med de store økonomiske problemene som hjemsøkte Stabæk på denne tiden og som førte til at klubben kun ble tildelt eliteserielisens under kategorien «under skjerpet overvåkning». Konsekvensen for Stabæk ble blant annet at de mistet retten til å delta i Europacupen og dermed gikk denne plassen til det laget som sto først i «køen» – i dette tilfellet Sola. Plutselig, nærmest ut av det blå, skulle Sola-jentene likevel ut i Europa!

            Etter å ha blitt seedet til 2. runde av Europacupen trakk Sola i slutten av juli 2005 det kypriotiske laget SPES Kefalovrysos som motstander. Rent økonomisk sett, selv om situasjonen var bedre i Sola enn i Stabæk, så visste man i Sola-apparatet at spill i Europa ville bli en stor utfordring for en temmelig slunken klubbkasse. Rune Sørsdal, som da var markedssjef for Sola Håndball, uttalte til Aftenbladet i forbindelse med denne anledningen at han var glad for at sponsorkontraktene spesifiserte at slike reisekostnader skulle bli dekket av klubbens sponsorer. Sportslig sett så var det kypriotiske laget, og kypriotisk håndball som sådan, helt ukjent for Solas danske trener Heine Jensen og andre i apparatet. Sola-jentene hadde med andre ord ingen anelse om hvilket nivå motstanderen deres ville holde i det hele tatt gjennom disse første to kampene ute i Europa, sett bort ifra kunnskapen om at det kypriotiske laget hadde tapt klart for et russisk lag sist sesong. Uansett så var det ingen tvil om at debut i Europacupen ville bli spennende for spillerne og hele «Sola-familien». Før Sola og SPES Kefalovrysos til slutt ble enige om å spille én kamp i Norge og én kamp på Kypros, så hadde Sola forsøkt å forhandle seg til en avtale der begge kampene ble spilt i løpet av én helg på samme sted (dette kun av økonomiske årsaker), men dette var ikke aktuelt for kypriotene å gå med på. Dermed ble det et typisk oppsett med både hjemmekamp og bortekamp for begge lagene.

Sola blir kjent med kypriotisk håndball


Dagen før det var duket for første oppgjør mellom Sola og SPES Kefalovrysos – som skulle spilles lørdag 1. oktober i Åsenhallen – gikk Sola på en bortesmell mot Bækkelaget, hvor Sola tapte 33–20. Dette var selvsagt ikke en helt optimal oppladning til den kommende Europacup-kampen. Før kampen uttalte Hantau Cezar, kypriotenes trener, til Aftenbladet at han anså laget sitt som bestående av «amatører» og la til at han ikke hadde noen ambisjoner om seier, noe som kanskje kunne være en pekepinn på lagets nivå i det internasjonale håndball-landskapet. Når den første kampen var i gang i Åsenhallen så ble det fort klart at den kypriotiske treneren ikke hadde hatt et snev av falsk beskjedenhet i sine uttalelser: det laget som møtte Sola – for anledningen anført av Camilla Herrem, Cathrine Egeland, Olaug Iren Lode, Marianne Mellemstrand og Hilde Østbø (i Sola-målet) – holdt et så sjokkerende lavt nivå at Solabladets skribent mente at SPES Kefalovrysos «minnet mistenkelig mye om Havørns lag i 3. divisjon». I Aftenbladet ble den samme kampen referert til som intet mindre enn en «håndballparodi».

Sola-jentene valset regelrett over det kypriotiske laget, enten de kontret dem i senk eller var fullstendig overlegne i etablert angrep, og til pause i denne første kampen sto det 28–6 på måltavlen. Av fullstendig overlegne Sola-spillere så var det i særdeleshet Camilla Herrem som utmerket seg denne kvelden i Åsenhallen med ny personlig scoringsrekord i én og samme kamp på 20 mål(!). Toppscorer for kypriotene var Oana Cristina Stoicescu med 5 mål. Kampen, eller «håndballparodien», endte til slutt på 53–11 til Sola, og de 192 tilskuerne i Åsenhallen fikk i hvert fall se mange mål fra Solas utvalgte, selv om det ikke var mye spenning å hente denne kvelden. Det kanskje mest spennende i forbindelse med at denne kampen var unnagjort var at Camilla Herrem og de andre jentene nå kunne ta med badetøyet til Kypros for returkampen. Det som var sikkert var at ingen hadde sett for seg på forhånd at nivået til en motstander i Europacupen kunne ligge så lavt at en intetanende tilskuer fort kunne trodd at det dreide seg om et bedriftslag som var på besøk i Åsenhallen.

Returkampen, som ble spilt lørdag 8. oktober på Kypros i Lyonscrovoloshallen foran 100 tilskuere, ble ikke overraskende en ganske lik affære som kampen i Åsenhallen, bortsett fra at kypriotene fikk til spillet sitt noe bedre på hjemmebane enn i den første kampen. Av kamprapporten kan vi se av antallet utvisninger (som ikke var spesielt høyt som sådan) at denne kampen ble litt tøffere fysisk enn den første. Kampen endte med 15–37 (7–19) til Sola og igjen var det Camilla Herrem som var toppscoreren til Sola med 12 mål, mens motstanderens toppscorer igjen var Oana Cristina Stoicescu med 5 mål. Andre som utmerket seg for Sola var Marianne Mellemstrand, Trine F. Olsen, Vibeke Mæland og Susann Jøraandstad. Sola vant dermed oppgjøret sitt i 2. runde av Europacupen med 90–26 sammenlagt og var dermed klar for 3. runde. Etter at avansementet var sikret sa Sola-trener Heine Jensen til Aftenbladet, i forbindelse med at motstanderen i 3. runde skulle bli trukket (også her ble Sola seedet), at «enten så håper jeg på et lag som vi har muligheter til avansement mot, eller så ønsker jeg meg et virkelig storlag». Lagene som kunne bli trukket som Solas motstander var McDonalds Wr. Neustadt (Østerrike), S.D. Itxako Estella (Spania), A.C. Ormi Patras (Hellas), MKS Zagłębie Lubin (Polen), Kuban Krasnodar (Russland), HC Naisa Nis (Serbia), ZMC Amicitia Zürich (Sveits) og Anadolu University S.C. (Tyrkia).

Utfordringer på løpende bånd og en reise til Svartehavet


I uken etter den siste kampen mot SPES Kefalovrysos skulle Solas motstander i 3. runde av Europacupen trekkes, og ut av de mulige lagene så trekkes Sola mot den verst tenkelige motstanderen, russiske Kuban Krasnodar, som uten tvil måtte regnes blant de beste kvinnelige klubblagene i verden. Kontrasten mellom det jentene hadde møtt i 2. runde og det som nå sto foran dem i 3. runde var absurd: fra et lag som nærmest spilte bedriftshåndball til et lag som var et internasjonalt topplag. I tillegg til å måtte tenke på det sportslige i dette ble klubben igjen møtt med spørsmålet om økonomi og hvordan man skulle få pengene til å strekke til. For oppgjøret mot Kuban Krasnodar ville bli dyrt uansett hvilken løsning man fikk til, men her handlet det om å gjøre det så lite dyrt som mulig. Vi kan lese i Aftenbladet at flyreisen til Kypros alene kom på 53 000 kroner og andre utgifter kom jo da også i tillegg. Sola Håndball forsøkte seg på å forhandle frem samme løsning med russerne som de hadde forsøkt å få til med kypriotene, altså at begge kampene ble gjennomført i løpet av én helg på samme sted, der to hjemmekamper i Åsenhallen var plan A.

Dette viste seg etter hvert å være uaktuelt for russerne, men russerne kunne fint gå med på Solas plan B, som var å spille to bortekamper i Russland på én og samme helg. Dette ville gi store besparelser for klubben, men det kan ikke legges skjul på at dette også ga Sola de dårligste sjansene for avansement sportslig sett, med begge kampene i løvens hule i Krasnodar. I Aftenbladet i begynnelsen av november blir det bekreftet at den totale reisekostnaden for Sola ville komme på i underkant av 90 000 kroner under Russlandsoppholdet, med 12 spillere, hovedtrener og en leder i reisefølget. Dette med å måtte holde Sola-apparatet på et minimum på grunn av reisekostnaden la videre stein til byrden for Sola og gjorde de sportslige rammene enda trangere enn de kunne ha vært med bedre klubbøkonomi. Det lave tilskuertallet i Åsenhallen under kampen mot SPES Kefalovrysos (192 tilskuere) ga klubben en billettinntekt på rundt skarve 4000 kroner og dette var også en del av vurderingen som gjorde det mer økonomisk bærekraftig å spille begge kampene i Russland.

Etter at det økonomiske hadde blitt tatt hånd om så gjensto den sportslige utfordringen det faktisk innebar å møte et så godt lag som Kuban Krasnodar, ikke minst når begge kampene endte opp som bortekamper. Det russiske laget, fra Krasnodar som ligger sørøst i Russland (ikke langt fra Svartehavet), gikk videre fra 2. runde i Europacupen med en solid sammenlagt seier på 72–43 over RK Celeia Zalec fra Slovenia. I Sola Håndball var alle klare over at de sto overfor en formidabel utfordring og formann Rune Sørsdal uttalte til Aftenbladet tre måneder før kampene ville finne sted at «sportslig så er det ingen tvil om at dette blir svært tøft». Til Solabladet, angående nivået til den russiske motstanden, sa Sola-trener Heine Jensen at «russisk håndball er generelt meget sterk i internasjonal målestokk. Hvordan det står til med Kuban Krasnodar vet jeg ikke, men det bekymrer meg heller ikke på det nåværende tidspunkt. Vi har god tid, og på sikt skal jeg få tak i videoopptak av laget, slik at vi vet hva vi går til».

På dette tidspunktet hadde det russiske laget vært med i Europacupen i 21 år allerede og vunnet to titler, samt spilt i tre finaler. Den tidligere Sola-spilleren Elena Vasina fra Russland kunne også informere Aftenbladet at Kuban Krasnodar hadde flere russiske landslagsspillere på laget i denne sesongen. Denne sesongen gikk det ikke spesielt bra for Sola i den hjemlige Eliteserien og Heine Jensen så kampene mot russerne, som skulle finne sted lørdag 14. januar og søndag 15. januar 2006 etter avtalen som var forhandlet frem, som en mulighet til å finne ut hva som krevdes av Sola for toppspill (også i Eliteserien) og hvor langt laget hadde igjen. Det så nå ut til at Sola-jentene kunne havne i en situasjon der de ville måtte kjempe mot nedrykksspøkelset samtidig som de spilte sine livs kamper mot et russisk storlag.

I Solabladet av 8. desember 2005 ble det publisert en nyhet som så ut til å være nok et skjær i sjøen for Solas avansement i Europacupen – klubben ville fra nyttår av miste sin største profil og kanskje beste spiller, Camilla Herrem. To uker før oppgjørene mellom Sola og Kuban Krasnodar skulle Solas profilerte venstrekant gå til Byåsen etter å ha blitt kjøpt fri fra kontrakten hun hadde med Sola, men siden hun skulle pendle mellom Sola og Trondheim ut sesongen, så ville hun fortsette å trene med Sola en stund til, men kun spille kamper som Byåsen-spiller resten av sesongen etter nyttår. Med andre ord så var ett av Solas sterkeste angrepsvåpen borte kort tid før møtet med russerne og klubben så seg nå etter gode erstattere som kunne melde overgang til Sola med øyeblikkelig virkning – ikke bare som erstatning for Camilla Herrem (Sola hadde også en god venstrekant i Marianne Mellemstrand), men også med tanke på å styrke laget generelt for å kunne klare å beholde plassen i Eliteserien.

Rundt juletider ble det klart at Sola hadde kommet til enighet med den 30 år gamle danske venstrebacken Susan Andersen om en umiddelbar overgang fra den danske klubben Sønderjyske til Sola midt i sesongen. Solas trener Heine Jensen uttalte til Aftenbladet, om den danske nyervervelsen, at «med den rutinerte danske spillerens inntreden har vi fått sårt tiltrengt skuddstyrke fra backplass». Dette var ikke minst sårt tiltrengt da Sola lå som nummer ni i Eliteserien med seks poeng etter at sesongen var halvspilt, med kun ett eneste poeng som skilte Sola fra Våg på nedrykksplass og Stabæk på kvalifiseringsplass. De neste kampene i serien ville altså bli helt avgjørende for om laget klarte å holde seg i Eliteserien. Denne situasjonen skulle altså, som tidligere fryktet, ligge som et mørkt bakteppe over de tøffe kampene som ventet mot Kuban Krasnodar i Russland. Kort tid før kampene i Russland fant sted ble det også kjent at en annen dansk spiller, Kamilla Brix Henriksen – også hun fra Sønderjyske – var klar for Sola, men dessverre for sent til at hun kunne være med i reisefølget til Krasnodar.

Inn i løvens hule i Krasnodar


Rett før avreisen til Russland kunne vi lese i Solabladet at «Sola inntar «underdog-rollen» når de i helgen reiser til Russland for å spille E-cup» og det ble også poengtert at Solas valg om dobbel bortekamp i Russland ikke akkurat økte sjansen for avansement (men fra klubbens side føltes nok dette ikke som et valg, men heller en beklagelig nødvendighet). Til samme avis sa Sola-trener Heine Jensen følgende om det de skulle stå overfor om noen få dager: «Vi møter et utrolig sterkt lag. De har gode bakspillere, samt at det er et kontrings-sterkt lag, har jeg fått opplysninger om … Jeg tror alltid på seier i forkant av en kamp. Om sjansene aldri så små er, finnes det en liten mulighet for at vi kan overraske». Aftenbladets skribent var det her som sto for det mest pessimistiske utsagnet i forbindelse med de kommende Europacup-kampene, der det het at «mulighetene for avansement er minimale». Den 13. januar mellomlandet Sola-laget i Moskva, før de tok fatt på den lange flyturen sørover mot Svartehavet og Krasnodar. Allerede dagen etter skulle de i ilden i Sportspalass «Olimp» i Krasnodar for den første kampen i 3. runde av Europacupen mot Kuban Krasnodar og deres hjemmetilhengere.

I den første kampen på lørdagen var det Sola som ble regnet som «hjemmelag» og idet Sola-jentene kom ut på banen ble de møtt av 1500 tilskuere som sikkert nærmest uten unntak hadde møtt opp for å heie sine egne jenter entusiastisk frem til seier. Fra første stund etter avkast så det ut som om de russiske jentene – ledet av treneren Alexander Tarasikov – skulle vinne denne kampen komfortabelt, da de gjennom godt spill i både forsvar og angrep hadde oppnådd et overtak på 4 mål ved stillingen 4–8 til Kuban Krasnodar rundt halvspilt første-omgang. Sola-forsvaret ble herjet med av den nybakte verdensmesteren og venstrebacken Anna Kurepta, midtbacken Elvira Zhitlova og høyrekanten Liudmila Pazich, og når sluttsignalet for første omgang runget ut i Sportspalass «Olimp» så sto det 9–16 til det russiske laget på måltavlen. Hvis denne trenden skulle fortsette så så det mørkt ut for Sola-jentene. Men det Sola-laget som entret banen for å spille andre omgang virket på mange måter som et nytt og mer fokusert lag og ristet fort av seg det dårlige spillet fra første omgang. Susan Andersen, den nyankomne og erfarne venstrebacken fra Danmark, ble en svært viktig spiller for Sola i denne kampen og viste seg tilliten verdig med å sette scoring etter scoring i det russiske målet, og utgjorde, sammen med Olaug Iren Lode, Solas hovedstyrke hva skuddkraft angikk med 18 scorede mål dem i mellom gjennom hele kampen.

Sola-laget spilte nå så godt at de sakte, men sikkert, begynte å hente inn det som hadde vært et forsprang til Kuban Krasnodar på 9 mål. Når Sola 12 minutter inn i andre-omgangen hadde redusert stillingen til 15–20, så var dette i stor grad takket være Solas nevnte to svært skuddsterke spillere. Med kun noen minutter igjen av andre omgang så ble det ytterligere dramatikk da Sola-spiller Vibeke Mæland fikk sin tredje utvisning og dermed rødt kort slik at hun måtte forlate banen. Det gode spillet til tross, så strakk ikke tiden til i en kamp som ble jevnere og jevnere etter hvert – når sluttsignalet for ferdig spilt andre-omgang endelig kunne høres i hallen så endte resultatet på 25–30 i favør det russiske laget. Solas toppscorer var nevnte Susan Andersen med 10 mål – i tillegg gjorde Olaug Iren Lode og Marianne Mellemstrand seg sterkt bemerket i målprotokollen. Vibeke Mælands gode spill generelt sett bidro også til at kampen kunne komme inn i et bedre spor for Sola. Flest mål for Kuban Krasnodar kom fra Anna Kurepta som endte på 8 mål ved kampslutt. Selv om kampen til slutt endte med tap for Sola, så klarte laget å snu det som først så ut til å ville bli rene utklassingssifre gjennom en imponerende snuoperasjon som ga en såpass jevn kamp til slutt at den kunne ha gått andre veien også med mer jevnt godt Sola-spill over tid.

Da det ble blåst for første avkast i den andre kampen på søndagen (hvor Sola ville måtte hente inn fem mål for å komme likt med det russiske laget sammenlagt) så det i en liten stund ut som at den første halvdelen av den første kampen skulle gjenta seg også her, da det russiske laget hadde et 3-måls overtak på Sola ved stillingen 6–3 ved 11 spilte minutter. Nå bestemte Sola-jentene seg for at nok fikk være nok og fant tilbake til den gode formen de hadde vist i andre-omgangen i gårsdagens kamp: over en periode på 7 minutter satte Solas utvalgte 7 mål i nettet bak den ellers glimrende russiske målvakten uten at jentene fra Krasnodar klarte å svare med så mye som et eneste mål. Ved stillingen 6–7, og dermed Sola-ledelse, hadde Kuban Krasnodars trener, Alexander Tarasikov, tatt en time-out uten at dette hjalp det russiske laget noe nevneverdig. Sola-jentene hadde så økt ledelsen til 6–10, og der og da fantes det ingen spor av det opprinnelige overtaket som de russiske jentene hadde hatt i begynnelsen av kampen. I stor kontrast til første-omgangen i den første kampen, så var det nå jentene i Kuban Krasnodar som hadde endt opp med å bli tatt på senga av et godt og offensivt Sola-lag.

Nå var det også Sola-jentenes tur til å sette motstanderens forsvar på prøve og de klarte å overliste det igjen og igjen i såpass stor grad, samtidig som de forsvarte seg med nebb og klør mot et russisk lag som nå spilte vesentlig bedre, at når første-omgangen var ferdigspilt så var det stillingen 11–14 til Sola som lyste imot dem fra måltavlene. Sola ledet rett og slett over mektige Kuban Krasnodar til pause, og i Russland attpåtil! Sola-laget klarte å opprettholde dette trykket også inn i andre omgang og mot alle odds så klarte Sola-jentene å øke ledelsen med ett mål, og på et tidspunkt var stillingen 15–19 til Sola – Sola var rett og slett «nær ved å skape en liten håndballsensasjon i Krasnodar» som det het i Aftenbladet etter kampen. Men nå så det ut til at Kuban Krasnodar hadde fått ristet av seg sjokket, og fordelen av å ha rutinerte veteraner av høyeste klasse som målvakten Svetlana Rozintseva, Liudmila Pazich og Svetlana Smirnova i stallen begynte å vise igjen for det russiske laget. Utover i andre-omgangen, der begge lagene spilte god håndball, begynte det russiske laget å spise seg inn på Solas ledelse, litt etter litt. Med fire minutter igjen av kampen så klarte de russiske jentene å utligne ved stillingen 21–21. Kampen ble rett og slett det som på godt norsk betegnes som en «slitekamp» i de siste minuttene, der begge lagene så ut til å ha lik sjanse til å vinne, noe stillingsforløpet 22–22, 23–23, og så 24–24, kan vitne i stor grad om.

Da alle som var til stede i Sportspalass «Olimp» 15. januar 2006 sikkert ikke kunne tenkt tanken om at dette kunne bli enda mer spennende, steg dramaet til hittil nye høyder: 15 sekunder før kampslutt ble Sola, ved Susan Andersen, tildelt et 7-meterkast etter for røff behandling fra russisk side. Her er det lett å tenke seg at samtlige på Sola-benken holdt pusten idet Susan Andersen gikk opp til 7-metersmerket og gjorde seg klar til å konfrontere den meritterte og fryktinngytende veteran-keeperen Svetlana Rozintseva i det russiske målet, som allerede hadde reddet 22 skudd (!) fra Sola-jentene hittil i kampen, også på 7-meterkast. Da ballen hadde forlatt hånden til Susan Andersen så tok det ikke lang tid før hele Sportspalass «Olimp» runget med vill applaus når alle som var til stede var sikre på at de hadde sett riktig – Svetlana Rozintseva hadde reddet for 23. gang i kampen, til Solas store fortvilelse, da det ikke ble avgitt noen retur som kunne komme en Sola-spiller i hende.

Nå med ballbesittelse og liten tid, stormet Kuban Krasnodars Elvira Zhitlova inn det vinnende målet i et lynangrep nesten samtidig med at kampens sluttsignal runget ut i hallen. Dessverre var ikke marginene på Solas side i den siste omgangen av kampen, og ved kampslutt hadde altså Kuban Krasnodar-jentene rukket å sette inn ett mål mer enn Sola-jentene, og kampen endte 25–24 til det russiske laget. Den lokale nettavisen fra Krasnodar, Yuga, måtte etter kampen likevel innrømme at dette hadde vært en svært vanskelig seier for sitt lokale lag og at den siste seieren mot Sola ikke hadde kommet uten en god porsjon flaks for russerne. Mål-messig for Sola gjorde Susan Andersen seg bemerket igjen, denne gangen med 5 mål, og Olaug Iren Lode og Vibeke Mæland (som også gjorde seg bemerket på andre måter) ville ikke være noe dårligere og satte inn 5 mål hver de også. Marianne Mellemstrands 4 mål fra sin venstrekant bør også trekkes frem ved denne anledningen. Toppscorerne for Kuban Krasnodar var Elvira Zhitlova og Svetlana Smirnova med 7 mål hver. Etter en første kamp der prestasjonen varierte veldig mellom kampens to omganger, og en andre kamp med jevnt over svært godt spill, var Europacup-eventyret over for denne gang for Sola Håndball, med sammenlagt tap 55–49 for Kuban Krasnodar.

Med hevet hode ute og bitende skuffelse hjemme


Tapet til tross, så var en samlet lokalpresse enige om at det sto stor respekt av prestasjonen til Sola i Krasnodar: der Aftenbladet snakket om to «hederlige tap», het det fra Solabladet at «E-cuptrøsten får være at Sola røk ut etter å ha gjort to optimale kamper på bortebane» og at Sola var ute av Europacupen «med hevet hode». Solas trener Heine Jensen var godt fornøyd med prestasjonen til laget, men var samtidig også selvsagt skuffet over resultatet, spesielt med tanke på den siste og beste kampen til Sola:

«Vi presterte på et høyt nivå i helgen. Gårsdagens kamp kunne tippet begge veier. Akkurat nå er det litt bittert at vi tapte … Vi lå fire mål foran og hadde sjansen. Det tror jeg svært få her hjemme hadde trodd at vi skulle klare før vi dro. Men vi klarte ikke å dra det i land» (uttalt til Aftenbladet etter kampene).

Til Solabladet sa Solas trener at han syntes at de spilte bra i lange perioder i begge kampene og at de tross alt ikke var langt unna avansement i turneringen. I forkant av at Sola ble trukket mot Kuban Krasnodar, så kan vi minnes at Heine Jensen, før uttrekningen hadde blitt gjennomført, håpet enten (1) på et lag som de hadde muligheter til avansement mot eller (2) at de fikk møte et virkelig storlag. I ettertid så kan man vel si, mer eller mindre, at begge deler ble oppfylt samtidig, da Sola virkelig viste på banen i Sportspalass «Olimp» at det fantes en mulighet for avansement mot et lag som burde kunne betegnes som «et virkelig storlag». Prestasjonen til Sola var rent sportslig sett imponerende nok i seg selv, men det at begge kampene måtte gjennomføres i Russland med innskrenket apparat på grunn av økonomiske årsaker, og dét samtidig med at Sola befant seg i en dramatisk nedrykksstrid i norsk eliteserie, må vel kunne sies å gjøre Sola-jentenes prestasjon enda litt større. Håpet som Sola hadde hatt i nedrykksstriden for 2005/06-sesongen i Eliteserien brast senere med 29–25-tapet for Stabæk i Nadderudhallen, som også var Sola-jentenes sjette tap på rad etter jul. Ikke nok med at Europacup-eventyret var over for denne gang, dette betød også at åtte strake år i toppsjiktet av norsk kvinnehåndball også var over og at Sola skulle spille i 1. divisjon i den kommende 2006/07-sesongen.

Historien gjentar seg


Som et slags historisk speilbilde fra høsten 2005, så ville skjebnen det igjen slik at Sola trakk Kuban Krasnodar som motstander i Europaligaen (den gamle separate Europacupen er nå slått sammen med Europaligaen) for sesong 2021/22.

I motsetning til det som møtte Sola-jentene i Sportspalass «Olimp» under deres første møte med Kuban Krasnodar i januar 2006, så får dagens Sola-jenter muligheten til å bli heiet frem av en forhåpentligvis fullsatt Åsenhall når de møter det russiske laget på hjemmebane i den første kampen som finner sted søndag 17. oktober – med eget hjemmepublikum i ryggen og et fulltallig sportslig apparat, samt det viktige fraværet av nedrykksspøkelser. Deretter venter et tøft borteoppgjør på russernes hjemmebane i Krasnodar nøyaktig én uke senere, søndag 24. oktober.

Med disse sterkt forbedrede rammebetingelsene for kampene, sammenlignet med det som var mulig for en økonomisk prøvet klubb for 15 år siden, ligger alt til rette for en revansj mot Kuban Krasnodar for dagens Sola-jenter, anført av Solas hjemvendte kaptein og landslagsstjerne Camilla Herrem.

Da gjenstår det bare for undertegnede skribent å minne folk i regionen som setter pris på Sola HK på at et sterkt oppmøte i Åsenhallen den 17. oktober på et vis kan sees på som at en historisk urettferdighet eller ubalanse nå kan rettes opp igjen, gjennom at vi alle som sitter på tribunene kan være denne viktige åttende spilleren som laget så sårt manglet for 15 år siden idet Sola-jentene for første gang gikk inn i løvens hule i Krasnodar.

Hovedkilder: Arkivene til Stavanger Aftenblad og Solabladet, samt et kampreferat fra Yuga (lokal nettavis fra Krasnodar)